Som en klam hand ligger den där
oskan som hörs över hela landet.
Gråten, sorgen, ångesten och glädjen
för dom som kom hem.

Men för dom som blev borta
gråter vi för
sörjer vi för
Minns vi för…

En manns hat
har brövat en hel nations glädje
gett en hel nation smärt, hat och sorg.

Som en klam hand ligger den där
Oskan som hörs över hela världen
Smärtan till et land i sorg.

Skriken av förtvivlan hörs mellan fjellen
gråten tas av havet,
och molnen viskar doms namn
som blev borta.

Förenad i smärta
förenad i sorg
förenad är vi starka,
starka nog
att bringa budskapet vidare

Att om en mann kan visa så mycket hat, tänk hur mycket kärlek en hel nation kan visa tillsammans.

Som en klam hand ligger den där,
smärtan, gråten, sorgen för dom som blev borta…

Vi har valgt å ikke bare dokumentere hva som skjer med ord denne gang.

Ønsker å vise en brutal virklighet som ikke bare min datter lever i, uten så allt for mange unge jenter og gutter sliter med. Grunnen til at vi viser dette er for å prøve å nå ut og frem med virkligheten når hjelpen som blir lovet ikke eksisterer.

Jeg advarer på det sterkeste, bildene kan virke både støtende og skremmendes.

mvh Synnøve

Min datter har kjempet så hardt og hun sliter og trenger hjelp så sårt, men hvor hun en snur seg så er ikke hjelpen der! Hun har mange støttespillere og mange rundt seg som prøver å hjelpe, men når systemet ikke finnes og ikke bakker opp, når bakkene er for høye til å gå og man ikke når frem med sine rop om hjelp, blir det til et stille skrik.

Tirsdag den 24 mai ble en dag så allt for tung, smerten på innsiden, det svarte inni min datter tok overhand, allt som hun var redd for skjedde og hun skadet seg selv. Hun har pratet med både NAV, DPS og Psykolog. Men når det ikke engang har blitt søkt om behandlingsplass eller annen hjelp for min datter ble det for tungt å bære og hun skadet seg selv.

!! Advarsel !!

Kl nærmet seg 16.00 da jeg våknet av telefonen. Naboen under min datter hadde blitt tilkallt av min datter for hjelp.

Hun var redd, forvirret og blødde kraftig fra armen det hun hadde skjært seg. Naboen ville  ta min datter til legevakten, noe som min datter i sin tur ikke turte el ønsket i sin tilstand. Hun var redd, hadde akutt angst og ønsket ikke å vise seg blandt andre mennesker. Men samtidigt blødde hun kraftigt. Tirsdager er og de dager hun møter opp på apoteket for å få sin medisin. Å ikke møte blir sett på som det samme som en sprekk og man får da en prikk i papirene sine og risikerer å bli rappotert in til LAR.

Etter mye om og men fikk de hjelp til å plastre om armen, hun fikk hjelp til å ta seg til apoteket å hente sin medisin. Apoteket ble redd og urolig for min datter da hun kom, så de gav henne sin medisin raskt, men hun fikk ikke ta med seg medisin frem til fredag som er den faste avtale hun har, uten fikk beskjed å komme ned på onsdag igjenn så at de fikk se at hun var ok.

Som mor er det tungt å sitte 60 mil unna, som mor krymper ens hjerte seg, det gjør vondt langt ned i sjelen når ens barn sliter å skader seg selv på denne måten. Som mor vet man faktisk ikke hvordan man skal kunne hjelpe sitt barn når slikt skjer. Som mor har man lyst å skrike, brøle, slå, kaste ting å få noen til å våkne….MEN HVEM!!!

I all evighet???

Med ljudlösa skrik för du glasbiten mot din arm
Med ljudlösa tårar låter du blodet droppa fram
smärta så djup, så sår,
endlöst,
ljudlöst,
tröstlöst…

Vardagens isolation,
ensamhetens ångestfulla tystnad
Vilsen i din värld av tårar.
endlöst,
ljudlöst
tröstlöst….

Glädjen
glädjen över livet
glädjen över att leva livet
endlöst,
ljudlöst
tröstlöst…

Avmakt, isolation, ensamhet, ångestens makt… i all evighet???

Siden jul har vi hatt 3 artikler i media, Hjemmet, KK og aftenposten. Senest 14 mai var hun med i et innslag for Tv 2 nyhetsmagasin, der fortalte hun litt om den kamp hun kjemper, hun fortalte at hun trenger hjelp at R.en i LAR ikke finnes og rehabilitering/ettervern er nesten ikke eksisterende. Hun sa noe så sant og viktig som flere burde ta til seg…..” på utsiden ser dere en frisk sunn jente, men på innsiden er det svart”
Det har vært svart lenge no, så allt for lenge…

Etter at hennes venn døde en brå og uventet død, som hun tok meget hardt, har veien ned i mørkret vært rask. Hun prøvde så hardt å forstå hva som skjedde, prøvde å finne svar, men ble møtt med uforstand og kalle ord. Da hun bad om hjelp for å kunne reise ned til hans begravning fikk hun til svar at det var ju bare enda en narkoman som døde…. Men nei det var ikke det…. Det var en ung gutt som døde tragisk og fullstendigt unødvendigt. Han døde av hjærneblødning. Sorgen, smerten, søken etter et svar fikk hun prøve å klare best mulig selv.
Hun bad så sårt om hjelp, hvordan skulle hun vite hvordan hun skulle hantere dette? Dette var ju en av alle ting hun ruset vekk i det gamle livet. Hun bad om hjelp til bearbeidning av sorg, men fikk avslag. Hun bad om hjelp til kurs for bipolaritet så at hun kan lære seg mer om sin sykdom og hvordan hun kan mestre den og hverdagen, men fikk avslag. Hun bad om hjelp til å komme seg til Ålesund så at jeg kunne hjelpe henne på beina igjenn. Den fikk hun etter mye press fra meg og omgivelsen samme dag som flyet skulle gå. Hadde jeg ikke hatt penger på konto så hadde hun aldrig klart å komme seg hit. Det er ikke slik livet skal være når man kjemper så hardt fra før.

Hun ønsker å komme seg ut av isolasjonen, ønsker seg venner som ikke ruser seg, ønsker å bli sterk til å klare en tung og trist hverdag, der mange av hennes venner faller bort. Men fremfor allt hun ønsker seg sterk nok til å klare kampen for et bedre liv ikke bare for seg selv, men for alle de andre som kjemper som hun.

Dette blir hennes dagbok: Der hun skriver sine dikter, viser sine bilder, sine ord, tanker og følelser.

kjære vennen min, jeg går vid din side dag og natt, hvis du detter bærer jeg deg, hvis du gråter, gråter jeg med deg, vi er mange som heier på deg, som har stor tro på deg, du må bare tørre å tro på deg selv og.
Med masse kjærlige hilsner fra mamma<3

samma känsla som igår

Jag vakna mitt i natten och jag känner samma känsla som igår,
Känslan som fick mig till å falla ner på mina knän
och jag ber en bön om att alla mina sår,
ska läkas med tiden
Och Jag hoppas att det finns något mer,
jag vill tro att det finns änglar, som ser och tittar ner.
Hoppet är det enaste som håller mig vid liv.

Men hur ska jag klara av ett liv som jag tvekar på..?!

När jag skriver det här river jag ut gammla minnen jag känner
sakta tårarna rinna nerför kinden
Har blivit sårad gång på gång men rest mig upp igen,
men denna gången går det inte, snälla ge mig din hjälp.

Jag kryper långsamt framåt, vad är det som faller ner?
är de änglarna som kommer, ska dom göra mig hel?
det går inte att förklara, känslorna sitter för djupt
så klart att livet går vidare, frågan är bara hur?!

Jag har klättrat ifrån botten men det känns som jag är fortfarande kvar,
på samma plats som förut, allt är precis som det var..

jag vill inte inse sanningen, jag ljuger för mitt inre
nu när ångesten förvandlats till mitt sjätte sinne.

Det finns inget slut, hjärtat slutar snart att blöda,
varje gång jag ser i spegeln ser jag bara ögon som är röda.
Fyllda utav tårar, sår på mina kinder,

jag vill ha en rak väg, jag klarar inte flera hinder.
Dom säger allt ordnar sig, vi tror på dig,
men saken är den, man måste ha tro på sig själv.!!

Når ting stormer som værst rundt meg har jeg alltid tydd til jobb, det er først da jeg kan stenge av hodet og la tanker, redsel og angst slippe taket for en stund. Men da ryggen ikke ville mer så måtte jeg finne en ny måte å finne roen på, jeg fant kakedekorasjon…=O)

2 mars hadde gutten min bursdag da ble han 6 år og ønsket seg pirat bursdag…. Hva er da bedre en å lage kaker i pirat tema???

Vanilje muffins med bringebær syltetøy og sukkerpasta

 Desse ble en kjempe hitt blandt både barn og voksne

Så laget vi skattekiste der han fikk allt det gode i….=O))

Dette er en gullerotkake fylt med vaniljesmørkrem og dekorert med sukkerpasta.

April  feiret 2 gutter

Julian:

Dino kake:

Sukkerbrød fyllt med bringebær, vaniljekrem og bringebær mouse

smørkrem og trekk i hjemmelaget sukkerpasta og marsipan

Magnus

Sukkerbunn fyllt med jordbær, vaniljekrem og jordbær mouse.

Vaniljesmørkrem og trekk i sukkerpasta

I mai ble mitt hærlige barnebarn døpt hva er da bedre en å lage en drømmekake….

Sukkerbunn fyllt med aprikos syltetøy

Aprikoskrem, vaniljekrem og sjokolade.

Pynten er laget i forskjellige sorter sukkerpasta.

No er det snart 17 mai og da må jeg vell finne på noe godt…

Ha en super uke alle sammen og takk til dere som følger bloggen og min datter og min vei til et bedre liv.=O))

Känslan som fick mig till å falla ner på mina knän

och jag ber en bön om att alla mina sår,

ska läkas med tiden

Och Jag hoppas att det finns något mer,

jag vill tro att det finns änglar, som ser och tittar ner.

Hoppet är det enaste som håller mig vid liv.

Men hur ska jag klara av ett liv som jag tvekar på..?!

När jag skriver det här river jag ut gammla minnen jag känner

sakta tårarna rinna nerför kinden

Har blivit sårad gång på gång men rest mig upp igen,

men denna gången går det inte snälla ge mig din hjälp.

Jag kryper långsamt framåt, vad är det som faller ner?

är de änglarna som kommer, ska dom göra mig hel.?

det går inte att förklara, känslorna sitter för djupt

så klart att livet går vidare, frågan är bara hur.?!

Jag har klättrat ifrån botten men det känns som jag är fortfarande kvar,

på samma plats som förut allt är precis som det var..

jag vill inte inse sanningen, jag ljuger för mitt inre

nu när ångesten förvandlats till mitt sjätte sinne.

Det finns inget slut, hjärtat slutar snart att blöda,

varje gång jag ser i spegeln ser jag bara ögon som är röda.

Fyllda utav tårar, sår på mina kinder,

jag vill ha en rak väg, jag klarar inte flera hinder.

Dom säger allt ordnar sig, vi tror på dig,

men saken är den, man måste ha tro på sig själv.!!

Skrevet av Michelle Alexandra Muren

Jeg leste idag om en av mange tragedier som endte i et dødsfall.

Denne gangen ekstra tragisk fordi denne karen ikke ble funnet før lang tid etter han døde.

Ensom, sviktet av et hjelpeapparat som hadde lovt familien at han nå var deres ansvar, ikke utslitte foreldre som hadde kjempet i mange år for å berge hans liv.

Denne tragedien førte tankene mine over i andre baner, men der resultatet i de verste tilfellene blir akkurat det samme.

Jeg sikter da til LMS (Landsforbundet mot Stoffmisbruk), som er den største, om ikke eneste pårørende-organisasjon i landet, og deres holdning til pårørende og brukeres forhold.

Jeg har mye positivt å si om LMS – noe jeg også formidlet da jeg meldte meg ut av Forbundet for flere år siden.

Det er likevel etter min (og mange andres mening) mye å kritisere for i forhold til hva og hvordan denne store organisasjonen formidler sine holdninger.

Jeg håper mange har synspunkt på dette.

Jeg har utsatt å ta opp dette offentlig i lang tid, da jeg selv også har en del å takke LMS for.

Jeg mener at LMS bør ha mer fokus på å ta til seg hva medlemmene sier i utgangspunktet, heller enn å prøve belære medlemmene til å mene det som er “riktig” ut fra Hovedstyrets syn.

LMS har eksistert i mange år, og nytenking har det vel vært lite av på disse årene såvidt jeg kan forstå.

Enhver organisasjon bør sørge for å ivareta medlemmers ønsker ved å hele tida evaluere holdningene fra medlems-massen heller enn å gi svarene selv.

Pårørende er forskjellige, og jeg mener LMS bør være mer opptatt av å ivareta alle, uavhengig av hvilke holdninger disse har i viktige spørsmål som sprøyterom, avkriminalisering, legalisering og ikke minst, det jeg startet notatet her med. . . forholdet mellom pårørende og brukere.

Det å oppleve gjentatte ganger på seminar etc. å bli innprentet at det er uheldig å ivareta egne barn på en del områder, fordi vi da hjelper dem å opprettholde rusbruken.

Eksempler da er å “stille opp” ved å gi penger, bolig, praktisk hjelp etc. slik mange av oss gjør.

Dette blir helt feil for meg da ingen kjenner sine barn/kjære bedre enn de som lever og har levd med dem i lange tider.

Det å formidle en ensartet holdning til disse er vel ment for å prøve frata pårørende sitt ansvar for de narkomanes valg og liv, noe som nok er ment bra, men som kan falle veldig uheldig ut i noen sammenhenger.

Jeg er helt enig i at vi ikke bør ta ansvar for deres valg, men de av oss som ønsker å ivareta deres liv ut fra slik vi mener det er rett, bør på ingen måte påvirkes for å endre atferd eller gis skyld for å skade deres progresjon.

Det å ikke støtte sine på det viset LMS mener er rett, vil for mange være en handlemåte som strider helt imot den kjærligheten vi føler for den narkomane, og det at vi derfor på ingen måte vil overlate de til seg selv.

Ikke fordi vi vet at vi da nødvendigvis klarer å berge deres liv, men fordi vi vet at iallefall hadde våre kjære hele tida visshet for at noen var glade i dem. Det er mange faktorer som spiller inn i forhold til om utfallet blir bra eller tragisk for de narkomane – vi pårørende er bare én av de.

Jeg klandrer faktisk LMS fordi mange idag sitter igjen med en grusom følelse av å ha sviktet fordi de tok til seg rådene fra de som “visste best”.

Jeg ønsker at LMS i fremtida skal ivareta de pårørende på en måte som respekterer de valgene vi selv tar i forhold til våre barn. Vi er like forskjellige som våre kjære, og bør få tillit og respekt for at vi er oppegående mennesker som får forståelse for våre valg.

Det å påpeke hvor medavhengige mange av oss er førte ikke til at jeg ble mer fornøyd med meg selv der og da – dvs. . . inntil jeg nektet å godta “diagnosen/begrepet” medavhengighet lengre.

Jeg hater dette ordet medavhengighet fordi jeg mener at det å vise kjærlighet til sine når alt ellers i hjelpeapparatet svikter rundt så mange, det er ikke negativt som det ligger i dette ordet.

I den fasen mange av oss melder oss inn i LMS, er vi desperate etter å få utveksle meninger og ikke minst bli hørt for det vi lever med, av noen som har opplevd/lever med det samme som oss.

Mange av oss trenger i første rekke å bli forstått, ikke å bli undervist.

Her mener jeg det bør være en selvfølge allerede i utgangspunktet å kartlegge behovet til den enkelte, og evt. finne ut om dette behovet endrer seg underveis. Hele tida med respekt for at ønskene er varierte.

Hvis noen bare trenger noen å snakke med så bør det være mye mer viktig enn å forandre dennes måte å tenke på.

Det jeg kritiserer har jeg dessverre ikke vært i stand til å finne skriftlig på Forbundets hjemmeside, men ut fra egne erfaringer, og ikke minst diskusjoner med mange andre som har opplevd det samme, så mener jeg det er grunn nok for å ta opp det jeg gjør nå i håp om endringer.

For egen del hadde jeg utbytte av å være med i en selvhjelps-gruppe via LMS. Enkelte seminar var i hovedsak også positive, men langt fra alle.

Det jeg ikke hadde utbytte av, var blant annet fokuset på å ivareta egne liv, ved å distansere oss fra våre kjære, og dermed også hjelpe dem til å ta styring over eget liv.

Det å ikke ha noen til å støtte seg, og dermed havne totalt utpå (som de fleste da gjør i første omgang iallefall), skal visstnok føre til et bedre resultat.

Det gjør det trolig for en del, men for de denne strategien ikke hjelper på, de aller fleste slik jeg oppfatter det, vil det da gi en svekket livskvalitet, og mange dør. Rett og slett.

Tilbake sitter mange foreldre/pårørende fortvilte igjen, ofte med skyldfølelse for å ha trekt seg ut i den siste fasen av sine kjæres liv.

Jeg vet at en del har slitt med følelsen av å ha blitt formet til å ta avstand fra sine, og da egentlig mot egen  overbevisning. Dette fordi den eneste “ekspertise” de hadde kontakt med var nettopp representanter fra LMS.

Mitt “angrep” her er på ingen måte rettet mot de pårørende som er enige med LMS i sine standpunkt (ganske mange såvidt jeg skjønner) på dette området.

Det å velge væremåte ut fra det en selv mener er rett, er det riktige i mine øyne. Jeg har stor tro på at magefølelsen kan hjelpe foreldre/pårørende til å ta de rette avgjørelsene for sine og for seg selv.

Det betyr også at uansett utfall så VET en da at en har gjort det en mente var rett, altså sitt beste.

Ingen kan forvente mer enn det. Dette er likevel noe helt annet enn å bli påvirket av det en anerkjent organisasjon sier du bør gjøre for å berge både ditt eget liv først og fremst, og for å “hjelpe” de narkomane til å nå punktet der de selv finner motivasjon. Jeg mener at denne motivasjonen kan komme vel så raskt ved å gi kjærlighet som å ta avstand.

Vi mennesker er født som individer med totalt forskjellige behov og egenskaper. Dette bør hele tida ligge til grunn for væremåte både ovenfor narkomane og pårørende.

Individuell behandling er et must, enten det gjelder behandling fra hjelpeapparatet, eller som i det jeg formidler her, relasjonene mellom narkomane og pårørende.

Om jeg har uttrykt meg uklart her, så er mitt mål å komme med konstruktiv kritikk av deler ved LMS sin måte å jobbe på. Jeg har som sagt både positive og negative erfaringer for egen del.

Uansett eventuell reaksjon fra LMS så tviler jeg ikke på at dette notatet vil gi LMS både positiv og negativ respons alt ettersom.

Jeg sitter inne med en del vonde erfaringer som har gitt meg gode kunnskaper om hva som er viktig her i livet og jeg gjerne vil dele noe av det videre i håp om at noen skal slippe å lære på den harde måten slik jeg gjorde. Om det jeg skriver kan bidra til at iallfall ett verdifullt menneskeliv blir bedre, blir jeg fornøyd:)

Da jeg vokste opp var det  sånn at man reagerte med sjokk og vantro når noen hadde blitt drept her i trygge Norge.

Narkotika visste vi at eksisterte og at det var farlig, men vi visste ikke helt sikkert hvor man kunne få tak i det, selv om vi hadde våre mistanker.

Og det å vise seg halvnaken i det offentlige rom var rett og slett bare ikke noe man tenkte over at gikk an engang, og sex-praten foregikk i klasserommet i seksualundervisningen, vi klarte ikke å få oss til å si ordene engang, det gikk i, om en hadde “gjort det” eller ikke, og stakkars den som hadde “gjort det”, det var et ludder og ikke noe mer å si om det.

I dag er verden helt snudd på hodet.

Det kan virke som at de som ikke har “gjort det” er tapere, og det å legge ut bilder av seg selv iført minimalt med klær på nett har blitt veldig vanlig, jenter får tilbud om å være med på missekonkurranser her og der, som denne Miss Glamour-konkurransen som nettopp har vært her i byen.

Unge håpefulle og naive jenter, som som oftest trenger bekreftelser på at de er bra nok, melder seg på.

Tilsynelatende uten tanke for at livet går videre og at man en dag skal søke jobb hvor man trenger å fremstå som seriøs, får en kjæreste som ikke har lyst å dele jenta si med hele verden, eller verst av alt; at man etterhvert får barn som mest sannsynlig må tåle at klassekameratene ser bilder av mamma på nettet  iført sexy undertøy eller ingenting.

Det er ikke så lett for et ungt og uerfarent menneske å virkelig skjønne at det som blir lagt ut på nett faktisk blir liggende der til evig tid, selv om man får det opplyst. For alltid er veldig lenge for et ungt menneske, vi husker vel alle at når vi var 18 så syntes vi at 30 var veldig gammelt og 40 var eldgammelt, og at vi ikke ofret så mange tanker på at vi selv faktisk skulle bli så gamle en gang:)

Så var det dette med narkotika, som for meg er det absolutt alvorligste temaet, og jeg synes det er leit at det er så få foreldre som har noe særlig greie på dette.

Jeg har vokst opp på et forholdsvis lite sted og som sagt så var det så uvanlig med narkotiske stoffer på den tida, at om vi hadde anstrengt oss på det ytterste så hadde vi nok ikke fått tak i noe som helst.

Vi hadde store nok problemer med å skaffe oss alkohol å drikke på mens vi hang på ferjekaia og venta på at de som var gamle nok til å dra på byen skulle komme hjem på 24.00-ferja som var siste båten hjem.

I dag er alt du trenger å gjøre å gå på en fest, og om det ikke er noen som har noe der, så er der garantert en eller flere som vet hvordan en skal få tak i noe. Jeg tror at de fleste barna som vokser opp i dag kjenner en som er rusavhengig eller fler, enten det er et familiemedlem eller en nabo og det tar ikke lange stunden å skaffe seg noe for den som vil.

Mitt inntrykk er at det hagler med tilbud om å havne på skråplanet rundt barna våre, og jeg som selv har vært der får en vond knute i magen ved tanken på det.

Det at jeg har vært der, gjør at jeg kjenner bedre til realiteten enn de fleste foreldre som ikke har lignende erfaringer, selv om jeg noen dager ønsker at det ikke var sånn så er jeg takknemlig for den kunnskapen jeg har tilegnet meg tross alt.

Jeg blir ofte oppringt av fortvilte foreldre som lurer på hvordan de kan finne ut om deres unge håpefulle kan ha fått i seg noe de ikke skal, og også fra foreldre som har hatt det gående en stund og vil ha råd om behandling osv.

Det er flott at foreldre ringer meg for all del, så ikke slutt med det:)!

Jeg setter veldig pris på å kunne være til hjelp og få lov til å lære fra meg det jeg selv har vært så heldig å ha fått lære om forebygging, skaderedusering og alt det andre som er nyttig å vite om det, men samtidig er det fortvilende å se hvor naive de fleste foreldre er, og hvor lite de faktisk vet om denne problematikken, og jeg synes fryktelig synd i mange av dem.

De fleste som har barn som har havnet utpå er lei seg fordi de ikke har tilegnet seg mer kunnskaper om det tidligere og bebreider seg selv for det, de tenker at de kunne ha stoppet det før, eller at det må være deres feil, at de har gjort noe galt osv, og det er det som regel ikke.

Noen ting skjer uten at vi har kontroll over det, men så utrolig mye sterkere man står om man vet hvordan man skal håndtere det når det først skjer, og også det å vite at man har gjort det man kan for å forebygge letter på skyldfølelsen.

Den vanligste feilen foreldre gjør er å tenke at “-det skjer ikke oss for mine barn har alltid hatt det trygt og godt”, og dermed så ser de ikke poenget i å lære seg mer om det.

Det er etter min mening grenseløst naivt.

Om man hadde visst litt mer om dette temaet så kunne man gjort det så “enkelt” at man kunne tatt med forebygging i oppdragelsen rett og slett!

Mange som prøver å ruse seg på narkotiske stoffer første gangen lar det bli med den ene gangen, men så har vi disse andre da, som må gjøre det om og om igjen og utvikler et rusproblem og en avhengighet.

Grunnen til at det skjer, er at der ligger vonde følelser og presser på.

Rusavhengighet er en følelsessykdom, og det sies at de som ikke klarer å slutte å ruse seg har lavere følelsesmessig smertererskel enn andre, så når en som IKKE er avhengig oppever et dødsfall, må vedkommede kanskje ha noe beroligende for å døyve den følelsemessig smerten, mens hos en som ER avhengig eller disponibel for å bli det, oppnås den samme kraftige følelsemessige smerten ved langt mindre dramatiske ting, og derfor blir det vanskelig for en som er avhengig å la være å gjøre det igjen, med mindre vedkommede får hjelp til å lære seg å håndtere følelsene på en annen måte. Er man avhengig trenger man hjelp til å lære seg å snakke om følelsene sine og å bli løsningsorientert.

Så om man tar med den biten i barneoppdragelsen så har man faktisk forebygget mye allerede:)

Man kan aldri helgardere seg,  men der er mye man kan gjøre for å forebygge bare man vet hvordan.

At barna har hatt det trygt og godt i oppveksten er absolutt en fordel, men det hjelper svært lite om det er en fellesnevner i familien at man er lukket i fht det å snakke om følelser.

Som foreldre mener jeg at det viktigste og beste man kan gjøre for å forebygge at barna begynner å ruse seg (eller å hidre dem i å gjøre andre feil som kan bli hengende ved resten av livet), er å selv være åpen og ærlig angående følelser, tørre å vise at en har dem og ikke minst prate om dem, vise barna at det er greit å snakke om følelser ved å gjøre det selv, i stedet for å avfeie følelser som noe overdrevet tull, eller en kvinneting.

Det er kanskje en grunn til at der er flere gutter enn jenter som havner utpå…?

Det er viktig å ikke dekke over ting, men svare ærlig på det barnet spør om, selv om det kan være ubehagelig.

Jeg har lært at et barn som spør, spør fordi det er klart for å høre svaret, men det kan hende at det er mer enn nok å svare helt konkret i stedet for å begynne å utbrodere så voldsomt.

Er det noe som svært alvorlig og en er usikker på hvor mye en skal si, eller om en bør si noe i det hele tatt, så er det ikke verre enn at man kan rådføre seg med med en profesjonell som har greie på barn og hva de bør få vite om voksen-verdenen.

Åpenhet og ærlighet fra de voksne er å gi barnet en god grunnmur å stå på, som står der til evig tid.

Andre ting man kan gjøre for å forebygge er å selv være løsningsorientert og lære barna å bli det ved å spørre dem til råds. Og ta for all del ikke fra dem ansvar, å ta ansvar gir selvtillit, også til barn.

Selv om livet mitt ikke alltid har vært en dans på roser, og noen dager renner over av sorg og skyldfølelse for livet jeg har levd, så er jeg likevel takknemlig for at jeg ikke lenger er så uvitende fordi det gjør at jeg kan FOREBYGGE som best jeg kan for at dette ikke skal skje med mine barn.

Sånn jeg ser det så er det rett og slett livsfarlig for barna at foreldre er så uvitende når det gjelder rusproblematikk, siden rusmidler er så lette å få tak i, og siden våre barn lever i et samfunn hvor det er meget sannsynlig at de, eller en nær venn av dem, en dag mestemmer seg for å prøve et narkotisk stoff.

Tygg litt på den.

For de menneskene vi elsker høyere enn alt, kan vår uvitenhet eller distanse i fht dette bli fatal.

Jeg tillater meg aldri å tenke at det skjer ikke mine barn, eller at de har sett og følt det så nært på kroppen at de har lært av mine feil.

Nei det er ikke sånn det foregår, det kan skje med den beste, det kan skje med hvem som helst, rusen ser ikke forskjell på Kongen og Jørgen Hattemaker.

Noen barn er nok mer utsatt enn andre, men man kan også ha verdens mest ressurssterke foreldre, gode karakterer og best i alt, men likevel så kan det fort gå galt om en går og bærer på noe som er for vondt, eller kanskje for skamfullt til at en greier å prate om det, og iallfall om man aldri har fått lære å prate ordentlig ut om følelser.

Ungdommen i dag står ovenfor utfordringer som vi som er litt oppi åra har vanskelig for å fatte, med mindre vi virkelig snakker med barna våre.

Kanskje det kunne vært smart å skru av tv’n et par kvelder i uka og ha kvalitetstid, prate litt om hvordan en egentlig har det, både foreldre og barn?

Jeg tenker på gutten som en gang i fremtiden blir drapsmann fordi han ikke visste hvordan han skulle håndtere sjalusien sin (det en fryktelig vond følelse å være sjalu).

Og jeg tenker på jenta som må være halvnaken på internett resten av livet fordi hun ikke selv skjønte at hun var bra nok som hun var (det er en vond følelse å være mindreverdig)

Og tilslutt, men ikke minst, så tenker jeg på han som sitter på plata med nåla i armen. Han som ingen ser, eller vil se.

Han var noens lille gutt en gang. Et lite nydelig barn med følelser på godt og vondt, følelser som han ikke helt visste hvor han skulle plassere eller gjøre av, så da han fikk prøve narkotika første gang fant han løsningen på problemet; Det var jo bare å medisinere dem bort, disse helvettes følelsene…

Nå i disse tider hvor begge foreldrene jobber og vi blir fortalt fra alle bauer og kanter hvordan vi kan bli en mest mulig vellykket A4-familie, er det svært viktig å huske på at det er ikke om å gjøre at det ser flott ut for naboen, for naboen glemmer å fortelle hvor flink du har vært å riste ut sengetøy kl 6 hver morgen, om han noen år senere i stedet kan prate om at barnet ditt er narkoman.

Det er heller ikke så viktig at svigermor synes du er en lat slask, så lenge du bare fyller tiden med kvalitet for deg selv og dem rundt deg;))

It’s all about the feelings<3

Som en sjette sans føler jeg at noe er galt.

Du ringde meg i går, du gråt, sårt og fortvilt, sa at du hadde ødelagt allt og var helt utrøstlig. Og for første gang i mitt liv mistet jeg masken og smilet, jeg gråt fremfor mine gjester. Jeg måtte be om unskyldning å be om en liten timeout. Takk for at de vet og forstår.

Jeg har en uro i kroppen en redsel som spirer opp fra dypet, der jeg har gjemt allt det gamle, vi skal ju blikke fremover ikke drøye vid det gamle.

Det er ikke meg du har gjort besviken, du har ikke såret meg, jeg føler meg ikke skuffet over deg min kjære, for hver dag du har vunnet kampen er et skritt frem, å de dårlige dagene det er da vi finner styrken frem igjen.

Reis deg på beina, min kjære, løft blikket stolt opp, du har inget å skamme deg over, for du vinner flere slag en de du taper. du er sterk jenta mi og sakte blir du sterkere til å stå emot.

Det er så mange der ute som vil hjelpe, mange som mener du trenger langtids oppehold og behandling. Men du vil ikke. Deres ord sårer deg for du føler at du gjør allt du kan. Du mener at du må lære å leve, men for å klare det må du lære å leve i det virkelige livet, ikke et liv der andre bestemmer hvordan du skal tenke og fungere.

Du vet at du kan leve i instudisjon, men kan du leve i livet?

Du sa en gang at det var hardt å dø, men det var tøffere å lære seg leve. Du lærer for hver dag, de feil du gjør og de misstak.

Reis deg opp på dine vinglete bein, ta dine første stablende skritt så skal jeg holde deg i handen så du ikke detter for dypt.

Jeg har en uro i kroppen, en uro jeg hadde glemmt

]]> http://kampenformindatter.wordpress.com/2011/02/11/uro/feed/ 6 zinname http://kampenformindatter.wordpress.com/2011/02/09/bry-deg/ http://kampenformindatter.wordpress.com/2011/02/09/bry-deg/#comments Wed, 09 Feb 2011 13:47:39 +0000 zinname http://zinnamindatter.vgb.no/?p=409778 Fortsett å lese →]]>  

I dag pågår det en kampanje om at tørre å bry seg, bry seg om andre, bry seg om hvordan du oppfører deg mot andre, hva du sier og ditt handlende. Det handler kort og godt om mobbing.

Jeg tilhørte den katogori som ble mobbet. Mandag til fredag våknet jeg hver morgen med kvalme og uro, men for ca 30 år siden var ikke mobbing i focus. Til trots for at jeg var tøff nok til å si fra både til foreldre og skole så var det ingen som tok affære før det ble skikkeli ille.
I 5:te klassen fikk vi 2 nye gutter, de var rappkjeftede og tøffe, likte å lage uro i klassen. Når de fant ut at mine foreldrer var norske så fikk jeg passet mitt påskrevet…”Du din jävla norrbagge, dra hem till ditt skitland” ble med et min morgen hilsen fra mine klasse kamerater. Når jeg prøvde å gjøre skole arbeid så tok de fra meg bøkene, jeg gikk i en skole med sk.a åpent landskap, vi hadde reoler med skuffer der vi la våres bøker og penalhus. men mine var aldrig der. Jeg vet ikke hvor mange lapper med meg hjem jeg fikk om manglende skolebøker og lekser som ikke vart gjort, men det var ingen som skjønte at det ikke var jeg som rotet de vekk. Så kom det en dag da allt bare randt over for meg, vi satt fremfor læreren når han begynte å fortelle om Norge i krig, da en av guttene bare snudde seg og gav meg en ørefik mitt fremfor læreren, da eksploderte jeg. Jeg hoppet opp på pulten og fløy på gutten fikk tak i håret og bare slog løs, da han kom seg lit fra sjokket så tok han godt tak rundt halsen på meg og bare klemte hardt tils jeg ble blå, læreren sto himmelfallen å bare såg på, da sparket jeg allt jeg kunne i hans mage, slet meg loss og sprang…. Jeg bare sprang og sprang og sprang.
Dagen etter ble jeg kalled in til rektor, jeg hadde røtt merke på kinden og 5 fingeravtrykk på halsen. Først fikk jeg masse kjeft for slagsmål skulle de ikke ha noe av på skolen så truet rektorn meg med utvisning men da ble min far sint og viste frem mine merken og plutseli var lyden fra rektorn en helt annen.
Tiden på skolen ble etter det aldrig bra.

Når vi flyttet til Norge fikk jeg høre, “svenske fan”, “er ikke syk, bare svensk” “luder” og “hore” for på den tiden var Svensk porno industri stor. Lørdager pleide jeg å tilbringe med bestemor og ta by ærende sammens med henne, derfor ble det ekstra vanskeli når vi møtte klassekamerater i byen og bestemor spurte hvorfor jeg ikke var sammens med dem, men hun skjønte at noe var galt da de krysset veien å ropte etter meg “svenske hore og Luder” og en gang spyttet de regelrett på meg og fremfor føtene på min kjære bestemor, da vi kom hjem gråt hun…

Mobbingen har satt sine spor hos meg, i dag er jeg vuksen, men føler meg fortsatt usikker i mange samanhang, føler meg rotløs og har ikke helt funnet min tilhørighet.

Sagt av Michelle:

När jag ser på min Mor förstår jag inte varför hon blev mobbad men kanske jag borde se på mig själv med samma syn?!?

*

Jeg har 2 døttre som begge har blitt mobbet. Ikke fordi at det har vært noe feil på dem, men fordi at de har vært de perfekte hakkekyllinger som ikke tok igjenn. Mobbingen av min yngste datter foregikk ikke bare på skolens område men og på nett.

Mobbingen startade  då min dotter var 6 år…

De mobbet henne for hennes utseende og meinte på at hun var stygg og dum, de sa og at ingen kunne like ei som hun, det var harde ord for ei jente på 6 år å høra samtidi som hun ikke hadde det så allt for bra i hjemmet med sin far. Hun vokste opp med dårli selvbilde og dårlig tro på seg selv og trodde på allt som ble sagt ….

En dag på skolen ble både Michelle og hennes søster dratt in på skolens toalett, der ble hodene deres dyttet ned i doskåla og spylt. De ble utskjelt og dyttet frem og tilbake mellom seg.

Mobbingen av Michelle begynte når hun var 6 år men sluttet ikke før hun var nesten 20 år. Da var hun langt inne i rus helvetet.…

Selvfølgelig har mobbingen satt dype spor i henne og, for til tross for at hun i dag er vuksen så føler hun seg usikker i mange situasjoner, hun har ruset vekk store deler av sitt liv og ungdoms år, selvskadning har vært en vei for å straffe seg selv så at andre kunne like henne bedre. Allt hun har ønsket var å være “som de andre” jentene, pen, sikker og populær. Men endte opp som narkoman og selvskader.

Bipolar lidelse er til dels arvelig, til dels oppvekst vilkor og sosialt miljø. Da min datter hadde alle desse tre egenskaper i bagagen så ble resultatet dubbeldiagnose i en alder av 12 år.

 Første diagnose jenta mi fikk var borderliner med personlighets forstyrelser, derav selvskadningen. Men dette viste seg å være feil og den medisinen hun hadde fått gav henne mersmak på at kunne “slå av følelse og tanker” og hun slapp da å føle noe mer på allt det vonde som skjedde på skolen og på nett.

Mobbing er ikke lenger et problem på skolegården, det er et stort samfunns problem som skjer overallt.

Min lille gutt på snart 6år hadde en venn fra Sverige som gikk på samme barnehage som han, der gikk og 3 andre gutter som var litt større, desse guttene likte å styre og herske over de mindre barna. Marcus og Kevin var de nye guttene på avdelningen og de fikk gjenomgå. Det ble mye slag, spark, biting, kniping og stygge ord. Å en dag kom min gutt hjem å fortalte at de større guttene hadde lagt seg oppe på Kevin å lagt armene over hans hals tils han ble blå. Marcus hadde blitt så redd at han tisset seg ut og da hadde de andre guttene begynt å le av han. Han var lei seg og ville ikke til barnehagen. Jeg ble sint og sjokert da ingen fra barnehagen hadde tatt kontakt med meg eller Kevins mor.

Mobbing skjer fra barnehagen til vuksen alder på fritid, skole, hjemme og på nett.

konsekvensene av mobbing er for sammfunnet stort, mange mennesker blir ødelagt for livet, uføre og syke og for en del blir konsekvensen så stor at den fører til selvmord.

Jeg håper at denne aksjonen skal få frem budskapet tørr å bry deg, tørr å si fra, tørr å stå emot. Tørr å ha egne meninger og tørr å stå opp for den som kan være svakere. 

Tenk på hva du sier, hvordan du handler og hvordan du behandler andre.

Oppfør deg mot andre så som du ønsker andre skal oppføre seg mot deg.

Fremfor allt, respekt og respekter andre for hva dem er.  

Michelle 22 år: Å bli Mobbad är ett av de ondaste jag har vart med om..!!

Jag blev Mobbad som 6 åring pgr av mitt utseende och mobbingen slutade inte förns jag var nästan 20 år… 

TO STRONG TO LOOSE Have I ever told you how beautiful you are? How inspiering and pure you are? Like a bright star you shine from a far God bless you for being who you are You’re beautiful, so precious among few There’s so much beauty you can bring into your life Instead of needles, pain, sorrow and shame Your life is just about to begin How admirering of you to take the fight and win You’re beautiful, so precious among few
LOVE MOM