Skrevet av Britt Eva Nordstrand Godø
Jeg sitter inne med en del vonde erfaringer som har gitt meg gode kunnskaper om hva som er viktig her i livet og jeg gjerne vil dele noe av det videre i håp om at noen skal slippe å lære på den harde måten slik jeg gjorde. Om det jeg skriver kan bidra til at iallfall ett verdifullt menneskeliv blir bedre, blir jeg fornøyd:)
Da jeg vokste opp var det sånn at man reagerte med sjokk og vantro når noen hadde blitt drept her i trygge Norge.
Narkotika visste vi at eksisterte og at det var farlig, men vi visste ikke helt sikkert hvor man kunne få tak i det, selv om vi hadde våre mistanker.
Og det å vise seg halvnaken i det offentlige rom var rett og slett bare ikke noe man tenkte over at gikk an engang, og sex-praten foregikk i klasserommet i seksualundervisningen, vi klarte ikke å få oss til å si ordene engang, det gikk i, om en hadde “gjort det” eller ikke, og stakkars den som hadde “gjort det”, det var et ludder og ikke noe mer å si om det.
I dag er verden helt snudd på hodet.
Det kan virke som at de som ikke har “gjort det” er tapere, og det å legge ut bilder av seg selv iført minimalt med klær på nett har blitt veldig vanlig, jenter får tilbud om å være med på missekonkurranser her og der, som denne Miss Glamour-konkurransen som nettopp har vært her i byen.
Unge håpefulle og naive jenter, som som oftest trenger bekreftelser på at de er bra nok, melder seg på.
Tilsynelatende uten tanke for at livet går videre og at man en dag skal søke jobb hvor man trenger å fremstå som seriøs, får en kjæreste som ikke har lyst å dele jenta si med hele verden, eller verst av alt; at man etterhvert får barn som mest sannsynlig må tåle at klassekameratene ser bilder av mamma på nettet iført sexy undertøy eller ingenting.
Det er ikke så lett for et ungt og uerfarent menneske å virkelig skjønne at det som blir lagt ut på nett faktisk blir liggende der til evig tid, selv om man får det opplyst. For alltid er veldig lenge for et ungt menneske, vi husker vel alle at når vi var 18 så syntes vi at 30 var veldig gammelt og 40 var eldgammelt, og at vi ikke ofret så mange tanker på at vi selv faktisk skulle bli så gamle en gang:)
Så var det dette med narkotika, som for meg er det absolutt alvorligste temaet, og jeg synes det er leit at det er så få foreldre som har noe særlig greie på dette.
Jeg har vokst opp på et forholdsvis lite sted og som sagt så var det så uvanlig med narkotiske stoffer på den tida, at om vi hadde anstrengt oss på det ytterste så hadde vi nok ikke fått tak i noe som helst.
Vi hadde store nok problemer med å skaffe oss alkohol å drikke på mens vi hang på ferjekaia og venta på at de som var gamle nok til å dra på byen skulle komme hjem på 24.00-ferja som var siste båten hjem.
I dag er alt du trenger å gjøre å gå på en fest, og om det ikke er noen som har noe der, så er der garantert en eller flere som vet hvordan en skal få tak i noe. Jeg tror at de fleste barna som vokser opp i dag kjenner en som er rusavhengig eller fler, enten det er et familiemedlem eller en nabo og det tar ikke lange stunden å skaffe seg noe for den som vil.
Mitt inntrykk er at det hagler med tilbud om å havne på skråplanet rundt barna våre, og jeg som selv har vært der får en vond knute i magen ved tanken på det.
Det at jeg har vært der, gjør at jeg kjenner bedre til realiteten enn de fleste foreldre som ikke har lignende erfaringer, selv om jeg noen dager ønsker at det ikke var sånn så er jeg takknemlig for den kunnskapen jeg har tilegnet meg tross alt.
Jeg blir ofte oppringt av fortvilte foreldre som lurer på hvordan de kan finne ut om deres unge håpefulle kan ha fått i seg noe de ikke skal, og også fra foreldre som har hatt det gående en stund og vil ha råd om behandling osv.
Det er flott at foreldre ringer meg for all del, så ikke slutt med det:)!
Jeg setter veldig pris på å kunne være til hjelp og få lov til å lære fra meg det jeg selv har vært så heldig å ha fått lære om forebygging, skaderedusering og alt det andre som er nyttig å vite om det, men samtidig er det fortvilende å se hvor naive de fleste foreldre er, og hvor lite de faktisk vet om denne problematikken, og jeg synes fryktelig synd i mange av dem.
De fleste som har barn som har havnet utpå er lei seg fordi de ikke har tilegnet seg mer kunnskaper om det tidligere og bebreider seg selv for det, de tenker at de kunne ha stoppet det før, eller at det må være deres feil, at de har gjort noe galt osv, og det er det som regel ikke.
Noen ting skjer uten at vi har kontroll over det, men så utrolig mye sterkere man står om man vet hvordan man skal håndtere det når det først skjer, og også det å vite at man har gjort det man kan for å forebygge letter på skyldfølelsen.
Den vanligste feilen foreldre gjør er å tenke at “-det skjer ikke oss for mine barn har alltid hatt det trygt og godt”, og dermed så ser de ikke poenget i å lære seg mer om det.
Det er etter min mening grenseløst naivt.
Om man hadde visst litt mer om dette temaet så kunne man gjort det så “enkelt” at man kunne tatt med forebygging i oppdragelsen rett og slett!
Mange som prøver å ruse seg på narkotiske stoffer første gangen lar det bli med den ene gangen, men så har vi disse andre da, som må gjøre det om og om igjen og utvikler et rusproblem og en avhengighet.
Grunnen til at det skjer, er at der ligger vonde følelser og presser på.
Rusavhengighet er en følelsessykdom, og det sies at de som ikke klarer å slutte å ruse seg har lavere følelsesmessig smertererskel enn andre, så når en som IKKE er avhengig oppever et dødsfall, må vedkommede kanskje ha noe beroligende for å døyve den følelsemessig smerten, mens hos en som ER avhengig eller disponibel for å bli det, oppnås den samme kraftige følelsemessige smerten ved langt mindre dramatiske ting, og derfor blir det vanskelig for en som er avhengig å la være å gjøre det igjen, med mindre vedkommede får hjelp til å lære seg å håndtere følelsene på en annen måte. Er man avhengig trenger man hjelp til å lære seg å snakke om følelsene sine og å bli løsningsorientert.
Så om man tar med den biten i barneoppdragelsen så har man faktisk forebygget mye allerede:)
Man kan aldri helgardere seg, men der er mye man kan gjøre for å forebygge bare man vet hvordan.
At barna har hatt det trygt og godt i oppveksten er absolutt en fordel, men det hjelper svært lite om det er en fellesnevner i familien at man er lukket i fht det å snakke om følelser.
Som foreldre mener jeg at det viktigste og beste man kan gjøre for å forebygge at barna begynner å ruse seg (eller å hidre dem i å gjøre andre feil som kan bli hengende ved resten av livet), er å selv være åpen og ærlig angående følelser, tørre å vise at en har dem og ikke minst prate om dem, vise barna at det er greit å snakke om følelser ved å gjøre det selv, i stedet for å avfeie følelser som noe overdrevet tull, eller en kvinneting.
Det er kanskje en grunn til at der er flere gutter enn jenter som havner utpå…?
Det er viktig å ikke dekke over ting, men svare ærlig på det barnet spør om, selv om det kan være ubehagelig.
Jeg har lært at et barn som spør, spør fordi det er klart for å høre svaret, men det kan hende at det er mer enn nok å svare helt konkret i stedet for å begynne å utbrodere så voldsomt.
Er det noe som svært alvorlig og en er usikker på hvor mye en skal si, eller om en bør si noe i det hele tatt, så er det ikke verre enn at man kan rådføre seg med med en profesjonell som har greie på barn og hva de bør få vite om voksen-verdenen.
Åpenhet og ærlighet fra de voksne er å gi barnet en god grunnmur å stå på, som står der til evig tid.
Andre ting man kan gjøre for å forebygge er å selv være løsningsorientert og lære barna å bli det ved å spørre dem til råds. Og ta for all del ikke fra dem ansvar, å ta ansvar gir selvtillit, også til barn.
Selv om livet mitt ikke alltid har vært en dans på roser, og noen dager renner over av sorg og skyldfølelse for livet jeg har levd, så er jeg likevel takknemlig for at jeg ikke lenger er så uvitende fordi det gjør at jeg kan FOREBYGGE som best jeg kan for at dette ikke skal skje med mine barn.
Sånn jeg ser det så er det rett og slett livsfarlig for barna at foreldre er så uvitende når det gjelder rusproblematikk, siden rusmidler er så lette å få tak i, og siden våre barn lever i et samfunn hvor det er meget sannsynlig at de, eller en nær venn av dem, en dag mestemmer seg for å prøve et narkotisk stoff.
Tygg litt på den.
For de menneskene vi elsker høyere enn alt, kan vår uvitenhet eller distanse i fht dette bli fatal.
Jeg tillater meg aldri å tenke at det skjer ikke mine barn, eller at de har sett og følt det så nært på kroppen at de har lært av mine feil.
Nei det er ikke sånn det foregår, det kan skje med den beste, det kan skje med hvem som helst, rusen ser ikke forskjell på Kongen og Jørgen Hattemaker.
Noen barn er nok mer utsatt enn andre, men man kan også ha verdens mest ressurssterke foreldre, gode karakterer og best i alt, men likevel så kan det fort gå galt om en går og bærer på noe som er for vondt, eller kanskje for skamfullt til at en greier å prate om det, og iallfall om man aldri har fått lære å prate ordentlig ut om følelser.
Ungdommen i dag står ovenfor utfordringer som vi som er litt oppi åra har vanskelig for å fatte, med mindre vi virkelig snakker med barna våre.
Kanskje det kunne vært smart å skru av tv’n et par kvelder i uka og ha kvalitetstid, prate litt om hvordan en egentlig har det, både foreldre og barn?
Jeg tenker på gutten som en gang i fremtiden blir drapsmann fordi han ikke visste hvordan han skulle håndtere sjalusien sin (det en fryktelig vond følelse å være sjalu).
Og jeg tenker på jenta som må være halvnaken på internett resten av livet fordi hun ikke selv skjønte at hun var bra nok som hun var (det er en vond følelse å være mindreverdig)
Og tilslutt, men ikke minst, så tenker jeg på han som sitter på plata med nåla i armen. Han som ingen ser, eller vil se.
Han var noens lille gutt en gang. Et lite nydelig barn med følelser på godt og vondt, følelser som han ikke helt visste hvor han skulle plassere eller gjøre av, så da han fikk prøve narkotika første gang fant han løsningen på problemet; Det var jo bare å medisinere dem bort, disse helvettes følelsene…
Nå i disse tider hvor begge foreldrene jobber og vi blir fortalt fra alle bauer og kanter hvordan vi kan bli en mest mulig vellykket A4-familie, er det svært viktig å huske på at det er ikke om å gjøre at det ser flott ut for naboen, for naboen glemmer å fortelle hvor flink du har vært å riste ut sengetøy kl 6 hver morgen, om han noen år senere i stedet kan prate om at barnet ditt er narkoman.
Det er heller ikke så viktig at svigermor synes du er en lat slask, så lenge du bare fyller tiden med kvalitet for deg selv og dem rundt deg;))
It’s all about the feelings<3 
fikk allt det gode i….=O))
